Studenten er hovedpersonen i mentorordningen. Det er studentene lærestedene og NAV-kontor tilrettelegger for med mål om å mestre studiehverdagen. I dette kapittelet får vi presentert fem historier som hver og en illustrerer ulike behov og måter mentor har betydning for studier. Studentene er rekruttert via prosjektets referansegruppe. De har fått fiktive navn og er spredt på ulike utdanningsinstitusjoner, emner og studieår. Alle studentene har utdanning som tiltak gjennom NAV.
Student 1 – Eva: Dekoding av informasjon ga mestring og god studieteknikk
Eva studerer andre året på et treårig studium, og har hatt vedtak om mentor gjennom hele studiet. Unntaket var oppstarten, da forsinkelser førte til at Eva fikk mentor først i slutten av oktober, en måned før eksamen. Ventetiden beskriver hun som kaotisk og stressende: «Jeg skjønte ikke hva som ble sagt og hvordan ting hang sammen. Dette gjorde at jeg ble veldig nervøs», forklarer hun.
Behovet for mentor kommer av at Eva har nonverbale lærevansker, ADHD og dyskalkuli. Hun fikk diagnosene rett før hun skulle starte i høyere utdanning, og det har tatt tid å bli kjent med diagnosene og hva vanskene innebærer for henne. Selv oppsummerer hun det slik: «Det som har vært vanskeligst er å forstå innholdet i det jeg leser eller det jeg hører læreren snakke om i en forelesning. Det er heller ikke så lett å be om hjelp, fordi jeg ikke nødvendigvis vet hva jeg ikke forstår eller har misoppfattet».
Eva fikk støtte til mentor i maksimalperioden på tre år av NAV, før lærestedet tok over finansieringen. I denne tiden ble mentorordningen forlenget hver tredje måned, helt til hun byttet NAV-kontor og hun fikk forlenget mentortiltaket hver 6. måned. Eva ble fortalt av saksbehandler i NAV at forlengelsen kun var en formalitet, og var derfor aldri noe hun uroet seg for. De hadde sett at avsatte timer hadde blitt benyttet og forstått at hun hadde stort utbytte av mentortiltaket.
Relasjon og kommunikasjon med mentor
Eva har hatt den samme mentoren gjennom hele studiet. Han har studert samme fagområde året over henne og utelukkende bistått med det faglige. Det vil si; gjennomgått eksamensoppgaver, diskutert hvordan man leser oppgaveteksten og bygger en god besvarelse, samt rettskriving og forståelse rundt grunnleggende prinsipper i fagene. For Eva har det å studere med en funksjonsnedsettelse vært svært utmattende, og generelle kurs i akademisk skriving har hun ikke hatt kapasitet til å ta. Da har det vært fint å lære dette av mentor på en måte som har vært tilpasset hennes behov og vansker.
Møtene mellom henne og mentor har variert fra 2-5 timer i uka og stort sett vært fysiske treff, enten på skolen eller hjemme. Unntaket har vært koronatiden, hvor de i stedet har samarbeidet via telefon, Messenger og Google docs.
Relasjonen til mentor har fungert svært bra. En lang samtale med forventningsavklaring for begge parter dannet et godt grunnlag for samarbeidet. I tillegg tror Eva at det har vært en fordel at mentor selv har ADHD, slik at han lettere har forstått hennes utfordringer.
Verdien av å ha en mentor
Mentor har tatt i bruk en arbeidsmåte som har gitt Eva selvtillit; når hun ga uttrykk for at hun ikke forstod oppgaveteksten stilte mentor spørsmål rundt det motsatte. Han ønsket å vite hvordan hun forstod oppgaven. «Si hva du forstår da», eller: «Hva tror du, og hva mener du at de spør etter?», var spørsmål han ofte stilte. Denne tilnærmingen til kunnskap har medvirket til at Eva mener hun har utviklet seg når det gjelder skriving og det å forstå oppgaver. På spørsmål om hva mentor har betydd for henne, sier hun at det var avgjørende for å mestre – og ikke bare «overleve» eksamen. Hvis mentor bare hadde vært mulig i deler av utdanningen, ville Eva valgt helt i starten. Da hadde hun akkurat fått diagnosene og visste lite om hvordan hun best skulle lære.
For Eva har mentor bidratt til at hennes behov for bistand har endret seg. Hun har innarbeidet strategier for hvordan hun skal dekode informasjon og bearbeide budskap i det hun leser, hører og i forbindelse med oppgaveløsning. Hun har erfart å mestre, og selvtilliten har vokst i takt med det hun har gjort.
Student 2 – Ingrid: Nytt fag – ny svømmeteknikk
Ingrid er i sitt femte studieår på en bachelorgrad som hun har ett år igjen på. Hun tar høyere utdanning som tiltak i regi av NAV. De tre første årene fikk hun mentor via NAV og lærestedet tok over når denne perioden gikk ut. Overgangen var uproblematisk, og Ingrid fikk god hjelp av lærestedet.
For henne, som har dysleksi og dyskalkuli, er behovet for mentor størst på regnskapsfagene. Ingrid forklarer at mentor som tiltak erstatter behov for annen oppfølging av lærestedet og NAV i løpet av semesteret. Hun har kun kontakt med eksamenskontoret i forbindelse med tilrettelegging på eksamen. På eksamen får hun ekstra tid, oppgaven opplest og eget rom.
God rutine på samarbeidet
For Ingrid er det vanskelig å komme seg gjennom tykke pensumbøker, og det er en utfordring at det nesten ikke finnes lydbøker i hennes fag. Mentor hjelper til med å forklare innholdet slik at hun kan tilegne seg stoffet muntlig. Ingrid forklarer: «Han forteller hva kapittelet handler om, fordi jeg rekker ikke å lese alle kapitlene. Informasjon som står i forelesningsslides og fasiten på eksamensoppgaver får jeg med meg fordi det sjelden er mye tekst.»
Etter å ha vært student-mentor-kolleger gjennom hele Ingrids studie har de fått god rutine på samarbeidet. Møtene foregår primært på campus og de møtes gjennomsnittlig 4-8 timer i uka fordelt på to treff, avhengig av behov. Om hvordan de kom frem til omfanget av mentorstøtten sier hun: «Det har vært litt prøving og feiling på antall timer jeg skal få med mentor. Jeg har kunnet søke om flere timer dersom det har vært behov, mens andre ganger brukte jeg ikke alltid opp timeantallet.» Ingrid tror en viktig årsak til at mentortiltaket har fungert så bra for henne handler om at hun er litt eldre og at det dermed et lettere å vite hva man trenger, og ikke minst ha selvtillit og trygghet til å uttrykke dette til både lærested, NAV-kontor og mentor.
Hva er positivt med mentor?
Det er mye Ingrid vil trekke frem som betydningsfullt med mentor som tiltak: «Det har betydd alt for meg, særlig i regnskapsfagene. Han har hjulpet meg å forstå og til å sortere og prioritere informasjon.» Samtidig trekker hun frem lydbøker som et viktig tiltak som kunne avlastet behovet for mentor: «Jeg får ikke presisert nok hvor mye lydbøker betyr for min læring. Hvis faglærere hadde prioritert å bruke bøker det er lydbok i, ville jeg klart meg mer selv.»
For Ingrid er det vanskelig å svare på når i studiet det ville vært mest nødvendig med mentorstøtte. Hennes erfaring er at man ikke vet hvilke behov man har før man begynner på et nytt fag: «Når du begynner på et nytt emne er det litt som å lære å svømme. Mentor har hjulpet meg knyttet til begreper og innhold i faget, så når jeg skal begynne med et nytt fag må jeg lære meg en ny svømmeteknikk», illustrerer hun.
Ingrids erfaringer er et godt eksempel på at noen mentoroppdrag hovedsakelig har nytteverdi knyttet til det enkelte fag, og gir ikke nødvendigvis studieteknikk og lærdom som er overførbart til andre fag. Det som er avgjørende er studentens behov og vansker, og erfaringene illustrerer ikke minst at det er veldig individuelt hvorfor en student trenger mentor.
Student 3 – Tuva: Hjelp av en hjerne som er god på andre ting
Tuva er i siste semester av en treårig utdanning som hun har brukt fire år på å fullføre. Hun fikk mentor etter ett semester og har hatt det gjennom hele studieløpet. I en periode hadde hun også to forskjellige mentorer, men med samme totale timeomfang.
Bakgrunnen for at hun har mentor er at hun etter en ulykke med påfølgende hodeskade, fikk lærevansker som følge av nedsatt hukommelse og konsentrasjon. Dette sammen med generell nedsatt fysisk kapasitet er også grunnen til at hun mottar AAP.
Tuva forteller at det er spesielt i forbindelse med skriftlige innleveringer hun trenger støtte. Hun har brukt mentor til å hjelpe seg til å sette opp en oversikt over hva hun skal gjøre når, og deretter repetere sammen med mentor etter en viss periode.
Det første semesteret som var uten mentor, førte til at Tuva etterspurte mer hjelp fra faglærerne; både hjelp til avklaringer omkring oppgaver og selve drøftingen og til å få utvidet tid på innleveringer. Selv om mentor ikke har bakgrunn fra samme studie, har hun ikke lenger behov for å etterspørre slik bistand fra lærerne. Som hun selv sier: «Mentoren hjelper meg med ting jeg egentlig burde klare selv.»
I forbindelse med skriftlige oppgaver har mentor vært spesielt viktig i brainstormingsprosessen. Tuva illustrerer: «Jeg sitter og prater: -Kanskje skulle jeg gjort det sånn? -Skulle jeg kanskje hatt med dét? Men siden jeg har så dårlig hukommelse har jeg fort glemt hva jeg selv har foreslått, rett etterpå.» Mentor fungerer som skrivehjelp og hjelper til å ta vare på forslagene for henne. Mentor har også hjulpet til med å sette opp disposisjon for oppgaver, samt hjulpet med redigering av tekster. Tuva er tydelig på hvor nyttig mentor er for henne: «Du klarer å hente mer informasjon og tenke nytt når du får hjelp av en hjerne som er god på andre ting.»
Det er uklart for Tuva hvem som egentlig brakte muligheten for mentor på bane. Det er også uklart for henne hvor mange timer i uka som er stipulert, men sier hun ikke bruker alle timene. Hun forteller at den nedsatte kapasiteten gjør at mentor blir enda en ting som krever energi å administrere, og at det av samme grunn blir lite sosiale aktiviteter.
For Tuva har mentor helt og holdent vært lagt opp som en faglig støtte, men spesielt siden hun deltar lite i sosiale aktiviteter, har mentor vært en pådriver som motiverer og har fungert som en sosial støtte: «Selv om jeg ikke har hatt en «sosial mentor» så er det jo noe med at det er noen som heier på deg.»
Tuvas mentorbistand har ikke vært synlig for medstudenter, heller ikke da hun en periode hadde en ekstra mentor fra samme studieprogram. Tanken var å dele opp mentorstøtten i én mentor for skriving og én mentor for mer konkret faglig støtte. Dette fungerte ikke etter hensikten, og Tuva forteller at det var vanskelig for henne å si ifra og avslutte oppfølgingen fra den andre mentoren: «Hvis det ikke funker med den mentoren man har, så tror jeg det vil være vanskelig for mange å si det. Jeg løste det med å bare slutte å avtale noe.»
Forlengelser av mentortiltaket har vært enkelt; lærestedet har spurt om Tuva ser et behov for mentor videre, og så har tilretteleggingskontakt ved lærestedet søkt til NAV. Tuva hadde liten kontakt med studieveileder og tilretteleggingskontakt før hun fikk mentor, og selv om kontakten har økt, dreier det seg primært om timelister og forlengelse. Hun kunne tenke seg å slippe den administreringen også: «Jeg skulle egentlig ønske jeg slapp å attestere på hvor mange timer vi har brukt. Hvem er egentlig arbeidsgiveren her? Hvorfor er det meg?».
Tuva sier hun er takknemlig for at hun har fått mentor og ser ikke at andre tiltak kunne gitt henne den bistanden hun trenger: «En spør jo ikke medstudenter om hjelp til slikt.»
Student 4 – Tobias: Fra drømmementor til rollebytte
Tobias er ferdig med to år som student og tar en bachelor med støtte fra NAV. Hans vansker i dag kommer fra traumatiske opplevelser fra en barndom med misbruk. For Tobias kommer vansker i utdanning til uttrykk gjennom problemer med struktur, å starte for sent med oppgaver, tilegne seg fagstoff skriftlig, prioritere hva som er relevant og viktig, samt det å bygge opp en god akademisk tekst. Når han beskrev utfordringene til NAV-veileder informerte hun om muligheten for mentorstøtte, og dermed ble andre semester i høyere utdanning en mye bedre opplevelse. Tobias har hatt tre ulike mentorer fordelt på tre semestre, og har opplevd alt fra drømmementoren til en relasjon som ikke fungerte overhodet.
Hva kjennetegner en god mentor?
Tobias og mentor hadde tidlig en samtale med tilretteleggingsrådgiver på lærestedet hvor de avklarte behov for støtte, kjøreregler og hvordan de skulle samarbeide. Det resulterte i et veldig godt samarbeid, der det var takhøyde for å si fra og en enighet om når det var viktigst å treffes: «Vi sparte timer underveis i semesteret og hadde lengre økter knyttet til oppgaveskriving rundt innlevering. Da kunne vi sitte 5 timer en dag og 11 timer en annen dag», forklarer han.
For Tobias var det spesielt viktig at mentor klarte å balansere det faglige og det personlige. «Han hadde et øye for når jeg begynte å spore av og han turte å si fra», eksemplifiserer han. Tobias opplevde at han hadde et genuint ønske om å hjelpe til. «Han spurte ofte hvordan det gikk, ikke bare om skole, men også om meg som person», beskriver han.
Mentoren bidro til å stimulere hans evne til å tenke og skrive akademisk, fremfor det muntlige språket, som hadde en tendens til å dominere for Tobias. Videre bistod han stort til å prioritere og avkorte hva som var viktig å ta med i oppgaver. Mentoren måtte slutte etter semesteret fordi han skulle ut i praksis, men Tobias satt igjen med en trygghet på at han hadde lært hvordan han skulle bygge opp en god akademisk tekst, og så ikke det samme behovet for en ny mentor.
Når relasjonen mellom student og mentor ikke fungerer
Ny innsikt og ferdigheter til tross, Tobias tenkte at det var andre ting han kunne få bistand til fra en ny mentor. Igjen hadde de en avklaringssamtale med tilretteleggingsrådgiver på lærestedet, men relasjonen ble ikke helt som han hadde tenkt. «Mentoren jeg fikk da var sju år yngre enn meg. Det blir fort et rollebytte når de blir for unge», konstaterer han.
Han synes det var en ulempe at hun kom fra samme fagområde; at hun påvirket og la for mye egne meninger inn i faget. I tillegg brukte hun teknikker som ikke var motiverende for ham: «Hun lagde detaljerte leseplaner for meg, men det er ikke sånn jeg lærer fagstoffet», klargjør han.
Tobias forteller at han vanligvis har mot til å si fra, men ikke denne gangen. I stedet kuttet han gradvis kontakten. «Lærestedet visste ingenting, da verken jeg eller de tok kontakt for å vurdere samarbeidet», forteller han. Det å komme på kant med mentoren gjorde det ubehagelig å møtes på skolen etterpå; særlig når man studerer samme fag. Tobias sammenligner det med å kvie seg for å treffe på en eks-kjæreste.
Behov for en tredjepartskontroll
For Tobias ville det vært en fordel om lærestedet hadde som fast praksis å ta en midtveisevaluering for å høre hvordan samarbeidet går. Da hadde det vært lettere å si fra.
Etter dette ønsket Tobias en eldre mentor, noe han fikk innvilget. Imidlertid rakk han knapt å møte henne før unntakstilstanden med korona kom, og derfor ble det lite mentorhjelp også det semesteret. I stedet endte han opp med å få korrekturhjelp fra en kamerat. Tobias mener det er avgjørende at mentor tar styringen. «Jeg tror de fleste studenter som har mentor føler seg litt til bry, og når man har den følelsen tør man ikke stille krav når den andre ikke tar kontakt», beskriver han. Også her ville Tobias ha trengt at en tredjepart, gjerne fra lærestedet, var involvert for å komme ut av prosessen på en god måte.
I tillegg til behovet for en midtveisevaluering skulle Tobias ønske det var en evaluering av tiltaket på slutten av semesteret, uten mentor til stede, slik at man fikk tatt en debrifing hvordan tiltaket hadde vært. «Da hadde jeg kanskje sluppet å kjenne på følelsen av at det er meg det er noe galt med», forklarer han.
Videre foreslår Tobias at lærestedet tilbyr støtte til mentorer underveis i semesteret. «Mange får tilbud om opplæring i starten, men problemene dukker ikke opp i starten, de dukker opp underveis. Mentorene trenger også en arena for å lufte tanker og denne delen burde vært obligatorisk», presiserer han.
Betydningen av mentor
Til tross for noen dårlige erfaringer med mentor overskygger den gode opplevelsen med den første mentoren alt. «Foruten den faglige forståelsen jeg fikk, ga mentor meg en følelse av tilhørighet og at høyere utdanning er en riktig plass for meg», forklarer han.
For Tobias ville mentorstøtte vært viktigst de to første semestrene. «Alt er nytt, det er en stor labyrint og vanskelig å vite om du skal navigere til høyre eller venstre. Hvis du kommer deg ut av labyrinten i starten vil du få troen på at du får det til igjen», understreker han.
Videre trekker han frem de to siste månedene før eksamen som avgjørende: «Da kommer tvilen og alle spørsmålene: Har jeg fått med meg noe? Kan jeg teoriene? Hvordan skal jeg forberede meg til eksamen? Det er den tida man ofte ikke har tro på seg selv og man trenger den støtten utenfra», avslutter han.
Tobias historie viser hvordan en dårlig relasjon med mentor kan medføre nye utfordringer for studenten. Erfaringene underbygger betydningen av å finne en god match mellom student og mentor, og et apparat som er der, både forebyggende og ad-hoc dersom samarbeidet ikke skulle fungere etter hensikten.
Student 5 – Kristian: Både faglig og personlig støtte
Kristian er akkurat ferdig med det første året på en helsefaglig bachelor. Han har tidligere studert tre år på en annen utdanning, men forteller at han måtte avbryte det studiet: «Man burde ikke ha noen form for nedsettelser når man studerer det faget fordi det krever såpass mye». På det første studiet hadde han ingen annen tilrettelegging enn utvidet tid på eksamen. På det nåværende studiet har han hatt mentor siden første dag.
Bakgrunnen for at Kristian fikk mentor er sammensatte vansker: «Jeg har liksom slitt med skole egentlig gjennom hele livet. Jeg har hatt mye psykiske problemer, om du vil; gjennom tiden, men det har liksom gått greit.» Etter en skade med påfølgende operasjoner og opptrening fikk han også en kreftdiagnose som krevde langvarig behandling. Han avbrøt videregående skole og fullførte senere som privatist. Først da han tok opp videregående igjen ble det avdekket at han har dysleksi. «Det er mye av det som har vært problemet. Jeg har aldri blitt fulgt opp, fra egentlig barneskolen. Jeg startet med å ha dysleksitester og alt mulig sånn, men om det var dårlige tester eller hva det var, vet jeg ikke; men jeg har jo ganske kraftig lese- og skrivevansker som ikke ble tatt videre på det stadiet.»
Utdanningen skjer med støtte fra NAV under AAP. Det var NAV-veilederen som tok initiativ til mentor. «Jeg hadde ikke anelse om at det var en greie engang. Jeg tror jeg var litt heldig med han jeg fikk. Vi har ordna oss greit selv. Jeg har hele tiden fått høre fra lærestedet at det bare er å ta kontakt dersom det skulle være noe som ikke funker, men det har det aldri vært behov for», forteller han. NAV har bidratt til forutsigbarhet ved å gi lovnader om at mentorbistanden kan vare gjennom hele studieløpet.
Kristians mentor går på kullet over; og møtene med mentor har vært tilpasset begges praksisperioder, som det er flere av. Som regel har det vært ukentlige møter på 1-2 timer, noe som etter Kristians mening er helt passende. Det første semesteret var det fysiske møter, mens det under pandemien har vært digitale møter. Kristian har vært helt åpen om sin situasjon til mentoren.
Diskusjon, strukturering, tilbakemelding
Den konkrete mentorbistanden går ut på å diskutere faglige problemstillinger og hjelp til planlegging og strukturering av oppgaver, samt tilbakemelding på skriftlige arbeider. Med lese- og skrivevanskene har det blitt ekstra utfordrende dette semesteret hvor praktiske vurderinger ble omgjort til skriftlige hjemmeeksamener. Kristian forteller at psykiske vansker også spiller en rolle: «Jeg har også litt angstproblematikk, så det er ålreit å ha noen å snakke med om sånne ting, også i forhold til eksamen og sånne ting. At en har en øvelse med å snakke om stoffet foran en person.»
Kristian forteller at han ikke har sett noen grunn til at medstudentene skal kjenne til at han har mentor: «Det er noe med at man blir veldig sliten av å være i den sosiale settingen med klassen, i hvert fall om jeg skal by på meg selv.»
Faglig støtte viktigst
Både Kristian og mentoren har sett at relasjonen handler både om det faglige og mer personlige:
«Det er kanskje sånn 60% faglig og mer personlig på 40%. Mentoren min har sagt at han ikke ser på dette som en jobb, men en kompis som kommer og prater om litt forskjellige ting, både faglig og andre ting. I starten så førte han ikke opp timer for han følte jo at han på en måte ikke gjorde så mye «jobb», men jeg sa til han at han selvsagt må sørge for å bli betalt for jobben han gjør.»
Tidligere har Kristian oppsøkt samskipnadens helsetjeneste, men fikk tilbakemelding om at hans vansker var for sammensatte til at de kunne hjelpe; noe han er kritisk til: «Det krever ganske mye fra en person å sitte og åpne seg for en psykolog, og så får du bare beskjed etterpå at det ikke er noe hjelp å få.»
Kristian sier at om han ikke hadde hatt mentor så ville ikke alternativet for ham vært å søke mer kontakt med medstudenter: «Det er ikke så mange i klassen jeg jobber sammen med, selv om det alltid er åpent for å gjøre det; men det er noe jeg ikke er så god på; med litt sånn sosial angst og sånne ting.»
Selv om det personlige er viktig i mentorrelasjonen er Kristian usikker på hvor nyttig det hadde vært å ha en mentor som ikke går på det samme studiet: «Det hadde jo blitt noe helt annet, jeg tenker det er viktig at han går på samme studiet», avslutter Kristian.
Oppsummering studentenes erfaringer
Basert på historiene til studentene skiller mentor seg fra mer generell oppfølging og tiltak fordi støtten tilpasses til den enkelte students kontekst og emne, og avklares i et samarbeid mellom student og mentor. For studentene i dette kapittelet tilbyr mentor en form for støtte de ikke kan få av en vanlig medstudent eller faglærer, både med tanke på arbeidsform og omfang. Felles for studentene er at de har nedsatt kapasitet på grunn av funksjonsnedsettelse, og mentor bistår på ulike vis med å sortere, prioritere og oversette informasjon som gir struktur, forståelse, studieteknikk, selvtillit og mestring.
Selv om mentor gjør faget mer håndgripelig forklarer studentene at det å ha mentor også krever energi å administrere. Alle studentene trekker frem «god relasjon med mentor» som avgjørende for å oppnå gode resultater, og to studenter har erfart hvordan dårlig personkjemi med mentor kan medføre nye utfordringer. Det underbygger betydningen av at man etterstreber å finne en god match mellom student og mentor, samt at man har et apparat som er der, både forebyggende og ad-hoc dersom samarbeidet ikke skulle fungere etter hensikten. Forventningsavklaring for begge parter tidlig i bekjentskapet trekkes frem som spesielt gunstig for samarbeidet. Studentene vurderer behovet for mentor til å være særlig stort i starten av et studium, da mye av grunnlaget legges her, både når det gjelder forståelse i faget og troen på videre mestring.