Faglige krav

Tilretteleggingsplikten avgrenses av at tilretteleggingen ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanning.

Vurderingen av lovtekstens; «tilretteleggingen skal ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen», forutsetter kunnskap både om innholdet i utdanningene og om hva ulike tilretteleggingstiltak avhjelper.

En faglig vurdering innebærer å se konkret tilrettelegging opp mot læringsmålene. Eksempelvis kan student med dysleksi være innvilget retteprogram, men ikke ved eksamen i norsk og engelsk på en lærerutdanning.

Departementet viser i lovforarbeidene til fagskoleloven at selv om individuell tilrettelegging kan være en utfordring for institusjonen når det gjelder praksis, vil også studenter i slike studieprogram ha krav på tilrettelegging så lenge dette ikke medfører at de faglige kravene i utdanningen svekkes. For eksempel kan man ikke få fritak for obligatorisk fremmøte eller praksis. Man kan heller ikke fritas for obligatoriske deler av en utdanning. Tilrettelegging kan ikke føre til at deler av studiet ikke er bestått eller avlagt.

Hvem står for den faglige vurderingen er et sentralt spørsmål. Er det administrativt eller faglig ansatte som vurderer om den individuelle tilretteleggingen ikke fører til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen?

Det samarbeidet som forutsettes mellom administrasjonen og de faglige må finne sin form ved den enkelte fagskole. Det er neppe hensiktsmessig at faglig ansatte skal inn i vurderingen av enhver tilretteleggingssøknad. Selv om kunnskap om hvilket bistandsbehov som kan komme av ulike funksjonsnedsettelser er sentralt for alle faglærere, kan det være gode argumenter for at den tilretteleggingsfaglige behandlingen best ivaretas når saksbehandlingen ligger hos færre personer som jevnlig og over tid bygger erfaring og kompetanse om ulike funksjonsnedsettelser og tilretteleggingsmuligheter – og kan ha en spesialistrolle ved sin fagskole.