Fagskolens plassering av tilretteleggingsansvaret

Fagskolen trenger å ha definert arbeidet med å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter for studenter med funksjonsnedsettelser som et arbeidsfelt; med medarbeidere som bygger kompetanse og erfaring på feltet.

Det kan ha fordeler at kontaktlærer har ansvar for dialog om tilretteleggingsbehov og -muligheter i studiesituasjonen, men det er også et spørsmål om hvordan en tilstreber likebehandling. Kan en komme ut for situasjoner hvor det én lærer synes er uproblematisk tilrettelegging, synes en annen går på bekostning av faglige krav? Hvordan sikrer fagskolen at lærerne får opparbeidet kompetanse på tilretteleggingsfeltet? Hvis det f.eks. dreier seg om å få på plass avtale om fleksibilitet med hensyn til oppmøte og/eller innleveringsfrister, vil det å løse saken på lavest mulig nivå være at studenten avtaler dette direkte med faglærer. På den annen side vil det bety at ansvaret for å få på plass tilretteleggingen blir studentens ansvar. Å skulle legge fram sitt anliggende til lærer etter lærer hever terskelen for å etterspørre slik tilrettelegging.

En del har dette på plass; men en naturlig start for en fagskole kan være å utpeke en fast kontaktperson for studenter med funksjonsnedsettelser. Dette har vært et krav for universiteter og høyskoler i mer enn 20 år.

En fast kontaktperson gjør at fagskolen får en eller flere som bygger kompetanse om hvilket bistandsbehov som kan komme av ulike funksjonsnedsettelser, og vil kunne bidra til kvalitet i saksbehandlingen både når det gjelder vurdering av dokumentasjon, vedtak, og gjennomføring av tilretteleggingen.

I det koordinerende ansvaret en kontaktperson bør ha, ligger også samhandlingen med de faglig ansatte som skal sikre at tilretteleggingen ikke går ut over de faglige kravene i utdanningen.