Funksjonsnedsettelse

Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Det kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi, hjerte- eller lungesykdommer, ulike psykiske lidelser og ulike former for nedsatt kognitiv funksjonsevne. Nedsatt kognitiv funksjonsevne innebærer redusert evne til mentale prosesser som språk, hukommelse, informasjonsbearbeidelse, problemløsning og ervervelse av kunnskap. Begrepet nedsatt funksjonsevne omfatter også psykiske lidelser. Diagnoser innenfor autismespekteret, sittehemminger og kroniske sykdommer kan også omfattes av begrepet nedsatt funksjonsevne.

Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper (f.eks. lese- og skrivevansker, psykiske lidelser, cerebral parese), men samme diagnose vil ha ulik individuell betydning. Noen har store lese- og skrivevansker; andre har mindre vansker, men tilfredsstiller likevel kriteriene for diagnosen lese- og skrivevansker.

Behovet for tilrettelegging som følge av nedsatt funksjonsevne må være av en viss styrke og varighet for å begrunne et krav om individuell tilrettelegging. Marginale eller forbigående behov, for eksempel en kortvarig nedsatt funksjonsevne, vil som hovedregel ikke utløse noen plikt til individuell tilrettelegging. Tidligere har det kunne blitt tolket at for eksempel skade av midlertidig art, som et brukket ben, som hovedregel ikke har utløst en plikt til tilrettelegging. Med den nye tilretteleggingsbestemmelsen legger Kunnskapsdepartementet til grunn at slike tilfeller vil kunne falle inn under begrepet «særskilte behov», som gir rett til individuell tilrettelegging etter fagskoleloven og universitets- og høyskoleloven.