«Funksjonelt mangfold» og «nedsatt funksjonsevne»

De siste årene har mangfoldsbegrepet fått en interessant plass internasjonalt i diskusjoner om det vi i Norge kaller nedsatt funksjonsevne. Termen «funksjonelt mangfold» (functional diversity) har i flere land blitt forsøkt introdusert som et nøytralt uttrykk, ment å erstatte uttrykk som «særskilte behov» og nettopp «nedsatt funksjonsevne»; uttrykk som i sin tid ble introdusert for å erstatte begrepene «funksjonshemming» eller «handikap». Det å innføre nye termer blir ofte forklart som uttrykk for et ønske om å omtale medmennesker med respekt og for å unngå stigmatisering. Vi ser parallelle prosesser i det å benevne kjønn i Norge på 1990-tallet (Swan, 1997) eller diskusjoner om å omtale menneskers hudfarge i Norge på 2000-tallet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2007; Simonsen, 2008).

Ser vi nærmere på begrunnelsene for de nye termene ser vi at det ligger mer bak enn et ønske om høvisk språkbruk; terminologiendringene er gjerne knyttet til ulikheter i mer grunnleggende forståelser om hvordan samfunnet rundt oss er satt sammen, og dermed også hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne blir definert eller ikke definert.
Et tilbakeblikk forteller oss at introduksjonen av «nedsatt funksjonsevne» i sin tid kunne sees i sammenheng med et ønske om å flytte fokus fra medisinske, individsentrerte forklaringsmodeller og over til sosiale og strukturelle forklaringsmodeller (Patston, 2007).
I den medisinske modellen ligger funksjonshemmingen hos individet, og må derfor behandles der. Individet hjelpes til å bli «frisk» eller «bedre», og mer lik en normaltilstand.
I den sosiale modellen argumenteres det derimot for at måten vi bygger samfunnene våre på, både fysisk og sosialt, er det som definerer hva som gjør at en person i en gitt situasjon har funksjonsnedsettelse.

Man har altså en funksjonsnedsettelse først når betingelsene i omgivelsene fører til at man får det. I våre moderne samfunn er omgivelsene i høy grad menneskeskapt. Dermed er det gitt at i stedet for å hjelpe et individ til å tilpasse seg omgivelsene, kan man også tilpasse omgivelsene slik at de passer til individene, universelt.

Mye av tankegodset bak universell utforming er forankret i en slik forståelse (Risan, 2013), og grunntanken er som nevnt at man i stedet for å tilrettelegge for den enkelte (individbasert) skal utforme omgivelsene slik at tilrettelegging ikke er nødvendig. Noen formuleringer om hva universell utforming er går i retning av at omgivelsene er «allerede tilrettelagt», men et slikt syn er dypest sett en misforståelse av tankegodset som ligger bak; man ønsker seg bort fra hele tilretteleggingstanken og over i en utforming der tilrettelegging blir overflødig. Selv om begrepet «nedsatt funksjonsevne» er forholdsvis godt kjent i den norske diskursen i 2013, finner vi fortsatt sentrale aktører som bruker «funksjonshemming» (se eksempelvis Risan, 2013).

På samme måte som bak overgangen fra «funksjonshemmet» til «nedsatt funksjonsevne», ligger det nok et ønske om fokusendring når man nå argumenterer for å introdusere mangfoldsbegrepet. Man ønsker å gå enda et skritt videre, og gjør dette ved å bytte ut «nedsatt funksjonsevne» med det vi oversatt fra engelsk kan kalle «funksjonelt mangfold». Termen har i liten eller ingen grad vært brukt på norsk, men internasjonalt, særlig i de engelskspråklige landene og i Spania, har termen fått oppmerksomhet og det er derfor verdt å se nærmere på hva som ligger i den.

I og med at termen er nokså ny blir det i 2013 fortsatt debattert hva som faktisk skal ligge i den. De fleste som argumenterer for begrepet enes om en ambisjon om å ta bort språklige markører som skiller mennesker fra hverandre, og som strukturerer samfunnene våre i grupper av «oss» og «dem». Termene vi benytter i dag kan beskrives som negativt komparative. «Nedsatt funksjonsevne» er nedsatt i forhold til noe som uttrykket påstår er et normalt funksjonsnivå. Å være nedsatt er utvilsomt negativt i forhold til en normaltilstand. 

Den New Zealandske akademikeren og samfunnsdebattanten Philip Patston beskriver at ambisjonen til den nye terminologien skal være å komme vekk fra  alle komparative og negative elementer i terminologien vi bruker. I stedet skal vi ha konstruktive og løsningsfokuserte termer, der man fjerner fokus på forskjell eller avvik fra en gitt norm og behandler alle mennesker likt ved å putte alle i en boks med en merkelapp (Patston, 2007). «The potential (is) to truly change the social mindset to create one box only, labelled functional diversity, in which all human beings sit, stand, lie or otherwise exist» (Patston, 2007 p1626).

Tabell 1: En typologi over funksjonshemming, funksjonsnedsettelse og funksjonelt mangfold

	Funksjonshemming/ handikap	Nedsatt funksjonsevne/ Funksjonsnedsettelse ("Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven," 2008)	Funksjonelt mangfold (Patston, 2007; Romañach & Lobato, 2005)
Fokus	Individ	Samspill individ og samfunn	Samfunn
Årsak	Funksjonshemmelser er knyttet til forhold i individets fysiske eller psykiske helse.	Nedsatt funksjonsevne er resultat av et misforhold mellom individets forutsetninger og omgivelsenes krav.	Diskrimineringsformen «Funksjonisme» (abelism) fører til at man setter individer i bås basert på evne til å yte.
Tiltak	Behandling av individet som kan bedre eller kurere tilstanden, og dermed hjelpe individet til å nærme seg en normaltilstand.	Universell utforming av omgivelsene slik at situasjoner der individer får nedsatt funksjonsevne ikke oppstår.	At samfunnet fullt ut aksepterer at det er sammensatt av et mangfold unike individer som alle har unike evner og behov.

Perspektivet «funksjonelt mangfold» reiser problemstillinger innenfor flere fagområder, og er mer kompromissløst enn «nedsatt funksjonsevne» i og med at det i all hovedsak fokuserer bare på samfunnet. I Norge i dag utløser individuelle diagnoser både økonomiske rettigheter og rett til tilrettelegging.  Uten individer å hekte rettighetene på, kan det argumenteres for at en del av ordningene vi har rigget velferdsstaten vår med, vil slutte å fungere. Innenfor utdanningssystemet må eksempelvis ordninger som særskilt opptak og tilrettelagt undervisning endres om man ikke skal identifisere individuelle årsaker til at rettighetene skal inntre.

Fra medisinsk hold vil det kunne hevdes, at det kreves nøyaktige diagnoser om individet, for at man skal kunne yte den hjelpen man med legevitenskapen har mulighet til å yte. Det kan hevdes at vi med «nedsatt funksjonsevne» har funnet et godt kompromiss, der vi både tar inn over oss at vi har plikt til å utforme samfunnet mest mulig universelt og minst mulig fordomsfullt, samtidig som vi åpner for individbaserte retter og ikke minst at legevitenskapen kan bidra med behandling. Samtidig vil forkjemperne for det funksjonelle mangfoldet hevde at så lenge vi opererer med terminologi som definerer noe som avvik fra en sunn og frisk normal, så vil vi alltid ha a-lag og b-lag av mennesker, noe som ikke er et humant samfunn verdig.