Vi beveger oss nå over i tekstens hovedtema, mangfold. Vi starter med en kort diskusjon om hva ordet betyr, før vi går videre og ser på tre ulike samfunnsområder der mangfolds-
begrepet kan bidra til innsikt. Det første området vi tar for oss, etnisitet, er et område der mangfoldsbegrepet har blitt mye brukt. De to andre områdene vi går inn i, nedsatt funksjonsevne og klasse, er det mindre vanlig å se i lys av mangfoldsbegrepet, men vi vil argumentere for at begrepet kan gi noen interessante bidrag.
Mangfold og ulikhet
Mangfold kan enklest sett ses på som en form for variasjon. For å bestemme hva slags form for variasjon vi snakker om, er det vanlig å sette mangfold opp mot begrepet ulikhet, som beskriver en annen form for variasjon (det engelske tilsvarende ordparet vil være diversity & inequality). En vanlig, men ikke helt uproblematisk fremstilling er at mangfold er en form for variasjon som er bra og som vi vil ha, mens ulikhet er noe vi ikke ønsker. Har man mangfold blir variasjonen fullt ut akseptert som ønskelig av de aller fleste medlemmene av samfunnet, og man anser i tillegg ofte at den fungerer berikende. Et ofte brukt eksempel er at i et samfunn der innbyggerne har variert kulturell bakgrunn, vil man kunne oppleve et mangfoldig kulturtilbud, eksempelvis gjennom ulike typer mat, musikk osv.
Ulikhet er noe annet enn mangfold og handler i bunn og grunn om ulik fordeling av goder og onder. Ulikhet som tematikk har lange tradisjoner, både som et klassisk forskningsområde innenfor samfunnsvitenskapene, og som begrep i samfunnsdebatten.
Ulikhetsforskningen er særlig opptatt av systematiske skjevheter i denne fordelingen, og kan for eksempel være knyttet til kategorier som kjønn (kvinner tjener mindre enn menn), etnisitet (det er høyere arbeidsledighet blant mennesker med en spesiell type etnisk tilhørighet), klasse (mennesker fra Oslo øst har kortere levealder enn mennesker fra Oslo vest). Systematisk ulikhet i fordelingen i et samfunn blir av mange, kanskje særlig i de skandinaviske landene, oppfattet som ikke ønskelig. Forskningen på den er således ofte motivert av en ambisjon om å bidra til å endre skjevfordelingen.
I forholdet mellom mangfold og ulikhet, vil man stadig møte case der de to begrepene må drøftes mot hverandre. Mye av samfunnsdebatten handler nettopp om forholdet mellom dem. Thomas Hylland Eriksen (2007) viser oss gjennom noen illustrerende eksempler fra norsk offentlighet hvordan forestillinger om de to har kommet til uttrykk (han opererer imidlertid ikke med «ulikhet», men «forskjellighet»). Han argumenterer for hvordan vi kan se en glidende overgang fra drapet på Benjamin Hermansen, via hijabdebatt, kvinnelig omskjæring frem til arrangerte ekteskap, der diskusjonene i offentligheten tilkjennegir befolkningens endrede oppfatninger av mangfold og ulikhet.
En av Eriksens konklusjoner er at vi i løpet av 2000-tallet så en dreining mot et mer nyliberalt, individualistisk perspektiv i den offentlige diskursen, der forståelsen for at vi mennesker handler som resultat av våre «tidlige barndomserfaringer, våre slektninger, vår klassebakgrunn eller vårt morsmål» (Eriksen, 2007 s 129) blir tillagt mindre vekt. Som et resultat har vi fått forklaringsmodeller som i mindre grad vektlegger rasisme og diskriminering som utslagsgivende det som skjer med individer. Forhold internt i de etniske gruppene har på sin side fått mer forklaringskraft hos befolkningen, og man legger nå også større vekt på enkeltmenneskers evne til uavhengig av bakgrunn å forme sine egne liv.
Et nokså annerledes bidrag til debatten om forholdet mellom mangfold og ulikhet kan illustreres ved et sitat av Kristin Clemet:
Norge er landet som elsker mangfold og hater ulikhet. En ganske merkelig kombinasjon, spør du meg, men slik er det. Enhver politiker og synser med respekt for seg selv, vil prise mangfoldet - men de samme menneskene virker livredde for ulikhet. Men hva er da mangfold, hvis det ikke også er ulikhet? (Clemet, 2010).
Clemet fortsetter med en kritikk av konstruktivistisk inspirerte forskere som etter hennes syn tar avstand fra at biologiske komponenter kan ha forklaringskraft, for eksempel i forhold til kjønnsforskjeller. Hun fortsetter med å drøfte om hvorfor vi er så opptatt av mangfold når vi er så redde for ulikhet. Hun påpeker selvmotsigelsen i det skarpe skillet mellom mangfold og ulikhet gjennom et spørsmål om hvorfor vi skal ha mangfold i kultur, næringsliv og utdanningsinstitusjoner: «Er det bedre representasjon av ulike grupper som f.eks. kvinner, homofile og innvandrere - og er i så fall det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det?» (Clemet, 2010).